Norges mann

Vaccinius · Norges Mann

NORGES MANN

Han ser ut på det hvitnende havet.
Han ser inn på de hvitkledde fjell.
Han ser ned, han ser hvitveisens krave.
Han ser opp, han ser skyens vell.
Han ser hvitt. Han ser englene lave
som Guds bud til sitt folk og land.
Og han fatter som lyn
et umåtelig syn:
Han er Norges mann.

Som det hvitnende havet hans sinne.
Som det snøkledde høyfjell hans sinn.
Som en hvitveis sin krave hans vinne.
Som en sky Herrens nåde stinn.
Han ser inn i ham selv er å finne
Norges land, det han hegner om
når som mann han tar stand
og han vil være sann
som Guds rett og dom.

Intet land kan som Norge forene.
Her slår fjellene ring om de små,
de som vokser og gror og tør mene
det som fjellene lar forstå.
Her er vannene klare og rene
og gir liv til hver vekst, hvert så.
Her er allting så grønt
at han akter som skjønt
alt han tenker på.

Han ser for seg hvor vinteren mektig,
med sin snø og sin iskalde luft,
tar et oppgjør med alt, men forsiktig,
høsten kaller først til fornuft.
Han ser landet som ekte og vektig
fremmes nyslått ved vårens stand.
Og han ser han vil borge
for Norge, vårt Norge,
sitt fødesland.